Hva gjør man når de man skal stole på jukser?
Følelsen av å sitte tiltalt i en straffesak for uaktsomt drap, er det vanskelig å sette seg inn i. Man sitter der traumatisert etter en ulykke hvor man har forvoldt en annen persons død. Man er midt oppi noe – en rettsprosess – som inneholder noe ingen er i stand til å forberede seg på mentalt. Man rives og slites av frykt, usikkerhet og dårlig samvittighet. Alt har vært på vent lenge, god søvn har man ikke hatt på mange måneder og alt dreier seg bare om én ting.
Følelsen av å sitte i en rettsal – tiltalt for uaktsomt drap – og oppleve at man er forhåndsdømt og ikke har en nubbesjanse til å nå frem med tvil om hva som har skjedd, er det enda mindre mulig å forstå.
Thomas Elverum sitter i rettsalen og «føler» at det egentlig ikke er noen vits med rettsak i det hele tatt. «Alle» – politi, aktorat, Statens vegvesen, ja selv dommeren oppfører seg som om saken er opplagt. Han har kjørt for fort. Men, likevel så skriker jo tvilen mot alle som setter seg inn i saken.
- Ulykken (en henger som slo ut og kom over i motgående felt) skjedde i en slak oppoverbakke, på nesten beine veien. Vegvesenet hadde målt en sving. Deres undersøkelser ble lagt til grunn i saken
- Basert på målingene om svingens krapphet og kjøreforholdene, gav Norges ledende ulykkesforsker Elverum MASSEVIS av sikkerhetsmargin. Han dokumenterte at Elverum måtte ha kjørt mye fortere enn det han gjorde, før FART kunne ha medført sleng på hengeren. Ja, faktisk så fort at fartsperren på 90 km/t måtte ha vært deaktivert for at han skal kunne ha kommet opp i en slik fart. Og husk, det var en slak motbakke der det skjedde.
- I tillegg ble det dokumentert at det hadde vært kontaktfeil mellom trekkvogn og henger, noe som kan medføre kraftig overbremsing av hengere. Når bilen ikke får kontakt med og info om hvor tung hengeren er, så kliner den til og bremser med full kraft. Da skal det ikke mye til før hengeren slår ut. Undersøkelser viste at det hadde skjedd ofte med Elverums vogntog og kan alene forklare det som skjedde
- Statens vegvesens folk visste at det var en lignende ulykke de nettopp hadde sjekket. Men, konklusjonen der ville skapt tvil for Elverums sak – så den ble hemmeligholdt
Mens rettsaken pågikk, følte likevel Elverum at det kom frem nok til at det i alle fall var tvil om hva som var årsaken. Og, som kjent, skal tvil komme tiltalte til gode i norske rettsaler. Man skal ikke dømme før all rimelig tvil er ryddet av veien.
Men, det siger jo inn en ekkel følelse når tidligere politi og nå privatetterforsker, Jan Arnt Skjolde, spør kontorsjefen i Statens vegvesen, Jan Ivar Moen, hvorfor de ikke hadde gjort bedre tekniske undersøkelser av vogntoget, så svarer Moen at det trengte de ikke, for Thomas Elverum hadde jo kjørt for fort.
Rettsaken var med andre ord bare et spill, hvor aktørene i fellesskap kjører over en stakkars sjåfør. Vegvesenet fordi de hadde gjort så dårlig jobb at det enkleste var skylde på det alle kan forstå – fart. Et vogntog Jan Ivar Moen og Geir Jonny Hjertvik visste det var feil på, ble i vitneboksen fremstilt som feilfritt. Politiet, fordi de ville vise at de slår ned på «et samfunnsproblem» ved å være strenge med tungbilsjåfører som kjører for fort og dreper folk. Og Vegdirektoratet, med deres sjef Hjertvik, setter hele sin prestisje inn på å støtte konklusjoner han vet er feil og holder tilbake informasjon de sitter på som sier at fart ikke er årsaken. Ja, han gikk til og med så langt at han skjulte en relevant ulykkesrapport helt til dagen etter Thomas Elverum var dømt. Vegdirektoratet kunne ikke akseptere at bremsefeil ble årsak til ulykken, for da ville jo hele bremsetestregime i Norge bli satt søkelys på.
Hvordan kommer man seg unna den store sikkerhetsmarginen?
Men, det er fortsatt en nøtt i denne saken. Sikkerhetsmarginen Elverum hadde før henger slår ut som følge av fart, var MEGET stor. Farten måtte altså ha vært større enn det vogntoget er i stand til å kjøre. I en motbakke. Hvordan går det an å dømme en sjåfør da? Ikke noe problem. Man «finner opp» et bevis og får autoritetene i Vegdirektoratet til å gå god for «teorien». I Thomas Elverums sak, når all tvil hadde blitt servert om bl.a kontaktproblemer, som retten nok ikke helt forsto, så sto man igjen med sikkerhetsmarginen. Denne var basert på at Vegvesenet plasserte ulykken i en sving og en etterforsker brukte disse tallene for å beregne marginen. Svaret var, som sagt, det kan ikke ha vært fart som var årsaken. Hva gjorde man så? Man fant opp RATTUTSLAG! Vegdirektoratet står i vitneboksen og sier at det må ha vært et rattustslag (siden han hadde så stor sikkerhetsmargin). Og sånn ble det – dommeren skriver i dommen at med den «lille» sikkerhetsmarginen så må Elverum ha hatt et «rattutslag» som forårsaket ulykken. Elverum sitter igjen og skjønner ingen ting. Rattutslag?
En STOR sikkerhetsmargin ble omgjort til en LITEN sikkerhetsmargin fordi sjåføren visstnok hadde hatt et rattutslag. I en motbakke. På det sjåføren selv mente var beine veien. Dømt. Kastet i fengsel og glemt. Statens vegvesen, Politiet og Vegdirektoratet var alle fornøyd.
Hadde Statens vegvesen målt svingen feil?
Men, vent nå litt. Sving? Statens vegvesen hadde målt en sving som var grunnlaget for alle beregninger i ulykken. Men, Thomas Elverum hevdet, og hevder fortsatt, at han ikke opplevde at det var noe særlig til sving. Hva om? Tenk om? Kan det virkelig være slik at Statens vegvesen har målt på feil sted? Var svingen egentlig slakere? Var det i det hele tatt sving? Eller, var det beine veien når hengeren slo ut, for det er jo det som er relevant for å dømme en sjåfør for uaktsom kjøring (for fort).
Den erfarne tungbilsjåføren, Helge Tollefsen, kjenner Elverums sak godt. Den har gnagd han lenge og han føler kollegialt med Thomas Elverum, som han er 100% sikker på er uskyldig dømt for uaktsomt drap.
En dag han skulle kjøre til Trondheim, visste han at han skulle kjøre forbi ulykkespunktet. Han har skaffet seg koordinatene og vet på meteren hvor skrens etc startet. Han gjorde sine forberedelser og monterte kamera i fronten av vogntoget og satte det på opptak.
Etter å ha kjørt gjennom ulykkepunket satt han igjen med følelsen – HVA?!? Han kjørte i 80 km/t og kjente omtrent INGEN sidekrefter i vogntoget sitt. Det er jo nesten ingen sving der, i alle fall ikke der hvor skrensen må ha startet.
Han ringer folkene han kjenner, som kan mye om denne ulykken, og som også er kompetente etterforskere av ulykker. DE HAR MÅLT FEIL SVING!, nærmest skriker han i telefonen. Hva? Har Thomas Elverum blitt dømt for å ha vært i en sving han ikke var kommet til? Var svingen så slak at han faktisk hadde ENDA mer sikkerhetsmargin? En så stor margin at man ved å hevde i vitneboksen at et rattutslag forårsaket ulykken, så ville man fremstå like latterlig som å hevde at jorden er flat?
Ja. Det er det nye i denne saken. Staten vegvesen hevdet at «svingen» hadde en radius på 445 meter. Problemet er at denne svingen ikke finnes.
Det ble trommet sammen nye åstedsundersøkelser pronto etter Tollefesens sjokkavsløring. Det ble reist opp til Drivdalen og målt og dobbel- og trippelsjekket. Jo, det stemmer faktisk. Svingen hvor vogntoget stod, når ulykken hadde skjedd, var på hele 570 meter i radius. Og når skrensen startet, er det med stor sannsynlighet sånn at vogntoget kjørte rett frem. Sjåfør Thomas Elverum hadde med andre ord rett. Det var ingen sving som gjorde at hengeren slo ut. Den kom bare plutselig ut – helt uten forvarsel. Han kjørte ikke for fort og var endatil i en slak motbakke. Men, Statens vegvesen, Politiet og Vegdirektoratet fikk ham dømt, rett og slett ved å plassere ham i feil sving. Selv da holdt det hardt, for de måtte finne opp et «rattutslag» for å få dommeren med seg.
Thomas Elverum sender i disse dager dommen sin inn til Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Da vil det bli lagt ved dokumentasjon om hvilken sving han i virkeligheten var i og som dermed snur saken totalt på hodet. Les denne rapporten HER.